Forfatter: Bjørn Roar Krogstad
Været er viktig for folk. Sånn er det nå, slik var det før. Det har laga
værmerker – både i Meråker og ellers. Når vestavinden drar styggværet inn
over Meråker, forsvinner mye av bygda i tjukke skyer. Men så letter trykket,
og skyene stiger. Sånn blir på en måte himmelen for stor, og det oppstår
revner i skydekket.
Den første gløtten ser en øst for Fonnfjellet, og den er blitt kalla Pålsflekken.
Gjennom lange tider har denne revna blitt gjort til værmerke. For denne
gløtten ble sagt å varsle godt vær. Den ble følgelig også kalla «Goversflekkinn.»
Men var du så uheldig å se sola gjennom revna, ble det likevel regn.
Sånne gløtter i skydekket kunne også opptre andre steder, men disse var
ikke til å lite på. Da kunne en høre folk utbryte: «Nei, sjå fussflekkinn, du.»
Sjøl om mange kjenner Pålsflekken, er det ingen som veit hvem Pål var.
Det har blitt antatt at navnet kan ha noe med Pålsnesset å gjøre. Sett fra
bestemte steder av bygda, kan det se ut som gløtten ligger rett over denne
garden. Men dette blir luftig gjettverk. Navnet kan også ha sammenheng
med en eller annen Pål, for eksempel han som gav Pålsnesset navn. Han
hette Pål eller Paul Pedersen og levde først på 1600-tallet.
Mange værmerker er knytta til overtru og ønsketenking. Men det fins også
værtegn basert på erfaring. Fortellinga om Pålsflekken hører nok heime i
sistnevnte gruppe. Likeens var det med Aunskura. Det meste av regnet kom
fra vest og fulgte derfor dalføret mot øst. Men noen byger svinga liksom
av i nordøstlig retning ved Aunet – og ble kalla Aunskura.
Tekst:Bjørn Roar Krogstad
Litteratur/kilder:
Krogstad, Bjørn R.: Gamle Litteratur/kilderværmerker og værtrekk. I: Gard og gruve. Meråker 2002, s.385.