Forfatter: John Wold
I mange stuer i Meråker henger det store fargeglade tepper på veggen, de
er vevd av ullgarn og har gjerne et par border rundt et midtparti med frukteller
hjerteformede figurer. Fargene er svart og rødt dersom tepper er av
nyere dato, i eldre tider ble gjerne fargene gult, brunt og brunsvart, rødt
og kvitt, ja til og med grønt og blått brukt. De blir som oftest betraktet
som kunstverk eller i hvert fall kunsthandverk av stor verdi for eierne, både
målt i penger og i affeksjon.
Teppene kalles Meråkeråklær. Hvordan de fikk det navnet har si eiga
spennende historie, men vel så bemerkelsesverdig er hvordan framstillinga
av åklærne er utviklet gjennom historia, og hvordan bruken av dem er
endret fra brukstekstiler i bondesamfunnet til kunstgjenstander i vår tid.
Åklærne er vevd i en teknikk som kalles dobbeltvev. Det vil si at man i
veven hadde et dobbelt sett av så vel renning som innslag, og derved fikk
man fram to stofflag, og med motsatt fargevirkning på vevens rett- og
vrangside. Veveteknikken var omstendelig og arbeidskrevende. Det er reint
utrulig at det lot seg gjøre å framstille dobbeltvev på primitive vevstoler
tilbake til middelalderen. Det eldste dobbeltvevtekstilet vi kjenner til i
Norge, Rennebufragmentet, skal være fra 1100-tallet.
Kunnskap om denne veveteknikken har ikke vært utbredt over hele landet.
Det er særlig i grensebygdene i Trøndelag og i Gudbrandsdalen at dobbelt
vevde åklær ble produsert. I Sverige er det funnet mange, tildels gamle åklær
i Jämtland og Härjedalen. Det er antydet at disse ikke er produsert i Sverige,
men at de er havnet der fordi Armfeldts soldater rana med seg alt de kunne
finne av skinnfeller og tekstiler fra Tydal for å varme seg i, før de la til fjells
på nyåret i 1719. Det gjelder også den enestående «Överhogsdalsbonaden»
som er et fem meter langt billedteppe datert til ca. år 1100.
I Meråker er det funnet et åklefragment som er datert til 1772. Det er mye
som tyder på at Tydal har vært et sentrum for åkleveving i flere hundre år.
At teknikken ble spredt derfra skyldes innsatsen til ei enkelt kvinne, Berit
Olsdtr. Hilmo (1764- 1859). Hun levde i alle år i fattige kår, ble enke 45
år gammel med fire barn, og måtte forsørge seg med veving. I løpet av sine
95 år er det beregnet at hun vov borimot 500 åklær. Mellom 1822-1837
laget hun ca 20 åklær pr år. Da hadde hun nok hjelp av andre både til
ullbearbeidingen og vevingen.
Berit Hilmo hadde nær kontakt med Meråker. Hennes bror var bonde i
Utistu i Tømmeråsen, og i lange perioder bodde hun og arbeidet her. Dette
førte til at hun lærte vevekunsten til flere interesserte meråkerjenter bl.a.
Berit Bitnes (1816-1899), Ane Johnsdtr Gilsåmo (1847-1935) og Anne
Larsdtr. Aspås (1801-ca.1880). Sistnevnte ble gift med Halvor Meraker
(Mårråkjale) (1793-1847), de flyttet til Strådalen i Verdal, og der fødtes
datteren Gunhild Halvorsdatter (Strådal) (1830 -1897).Hun ble en meget
dyktig og produktiv veverske, og er vel den som etter Berit Hilmo har størst
produksjon på ca 50 åklær.
Mot slutten av 1800-tallet avtok interessen for åkleveving, og svært få vevere
var aktive. Ingeborg Haave var ei entusiastisk handarbeids- og husflidslærer
på Innherred. På ei utstilling på Inderøya fikk hun se et åkle i dobbeltvev,
sansynligvis vevd av Gunhild Halvorsdatter. Ingeborg Haave ble så intersessert
i åkleet at hun ville finne noen som kunne lære henne tradisjonell dobbeltvev.
Slik kom hun i kontakt med Ane Gilsåmo på Stordalen. Dette møtet er
blitt sett på som en redningsaksjon. Mens norske soldater befolket Stordalen
i opptrappingen av unionsstriden forsommeren 1905, satt Ane Gilsåmo og
lærte bort sine kunnskaper om åkleveving til Ingeborg Haave. Hun var en
lærenem «elev» og kom til formidle kunnskapen til en ny generasjon vevere.
Hun vov også sjøl 33 åklær, og hun utarbeidet mønstermapper til bruk i
vevingen. Og det var Ingeborg Haave som kom til å sette navnet Meråkervevnad
– Meråkeråkle på de tradisjonelle teppene.
Tekst: John Wold
Meråkeråkle. Digitalt museum.
Litteratur/kilder:
Eik-Nes, Nina: Ingeborg Haave. (Årbok for Nord-Trøndelag Historielag, 33 (1953), s.6-9). | Engelstad, Helen: Dobbeltvev i Norge. Oslo 1985. | Ness, Solveig: Gunhild Halvorsdatter –
meråkerjenta som ble gårdkone og veverske på Strådalen. (Årbok / Verdal historielag, 5(1980), s.145-160) | Straume, Kaurin:
Åkleveversken Berit Hilmo (1764–1859) : de ”gåtefulle nr. på den gamle
Meråkervevnaden. ( Årbok for Nord-Trøndelag Historielag, 36
(1956), s. 16-27). | Straume, Kaurin: Fellåklærne i Meråker og Stjørdal. I: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene III,
Stjørdal 1972, s. 458-467. | ”Åkle-Berit” og hennes vevkunst. .. Vi
åpner døra inn til Berit Hilmo’s stue, og gjør oss kjent med livsverket
til ei sterk kvinne som har satt varige kulturhistoriske
spor etter seg. Tydal, Tydal kommune, kulturkontoret, 2001. – 27 s.