Forfatter: Bjørn Roar Krogstad

Det fans noen gamle steiner i ei lita grend. Få ensa dem, og de fleste kjørte dem forbi. Men stoppa du og studerte steinene – så du det var minnesteiner. For det var skrevet tall og bokstaver på dem. Kortfatta var de rett nok. Men spurte du deg for, fikk du svar. Det var bautasteiner fra 1905.

Det er snart 110 år sia de ble satt opp. Det skjedde høsten 1905 etter at tusen soldater hadde ligget i Gudå. Her hadde de gravd seg ned – herfra skulle de forsvare Norges nyvunne sjølstendighet.

Sjuende juni 1905 bestemte Stortinget at Norge skulle forlate unionen med Sverige. Men svenskene lika det lite og trua med krig. Det ble samla militære tropper på begge sider av riksgrensa. Muligheten for storkonflikt var så absolutt til stede. I Meråker ville en fått krigen inn på stuggutrappa. Og spesielt Gudå kom i sentrum for begivenhetene. Her skulle svenskene stoppes om de ville gjenerobre Trøndelag og Trondheim.

Det kunne gått «gæli te gangs» ved Gudå. Innom Storlien lå 23 000 svenske soldater. Om de fleste av dem kom ned meråkerdalen, ville Gudå blitt et navn det stod et fælslig gufs av. Men heldigvis skjedde ikke det. Nordmenn og svensker tok til vettet. En fredsavtale ble undertekna. Og Norge fikk beholde sjølstendigheta si mot at det ble revet noen grensefestninger.

Det fans seks gamle steiner i ei lita grend. Få ensa dem, og de fleste kjørte dem forbi. For over hundre år sia lå det ett militært kompani ved hver av disse steinene. Og da mannskapene forlot Gudå i oktober 1905, ordna avdelingene med hver sin bautastein. De skulle minne ettertida om de skjebnessvangre månedene i 1905 da tusen soldater skulle forsvare Norges nyvunne sjølstendighet.

Men dagene, ukene og månedene i 1905 satte også djupe merker i unge soldatsinn. Det skjønte en 30 år seinere. Da kom en fremmed syklende til Gudå. Ingen visste hvem han var – ingen visste hvor han kom fra. Men at mannen hadde reist langt, det forstod en. Han banka på i Søgard Vollen og spurte om han kunne natte over der. «Jo, det gikk vel an,» ble det svart. Men så var det om han kunne få ligge på kjøkkenloftet. «Jo, det kunne vel gå det, òg.» Sykkelisten fortalte da at han kom fra Gauldalen og at han hadde ligget på kjøkkenloftet som soldat i 1905.

Neste morgen fikk veteranen servert frokost før han tok fatt på den lange vegen heim. Men innen det skjedde, gikk han opp til skyttergrava «si.» Og her holdt soldaten si egen minnestund. En kan vel trygt si at 1905 hadde satt djupe spor i unge soldatsinn.

Tekst:Bjørn Roar Krogstad

Foto: B.R. Krogstad

Litteratur/kilder:
Krogstad, Bjørn R.: Med krigen på stuggutrappa : grensevakta i Stjørdalen 1905 –  (Årbok /Historielaga i Stjørdalsbygdene, nr. XIV(2005)).