Forfatter: Aud Lyngstad

Her på det gamle kirkestedet ligger Jon Larsen Fundtaune begravd, – bedre
kjent som Fundtaunmesteren. Mennesket og kunstneren John Fundtaune
er for øvrig godt beskrevet i bygdeboka «Gard og gruve».

Han levde mellom 1751 og 1820, og var født og bodde i Fundtaunet Østre,
en av bygdas eldste gårder. Foreldre var Lars Halvorsen Fundtaune og Beret
Jonsdatter Fundtaune, og han var yngst av 4 søsken. Han ble aldri gift,
men hadde en sønn som ikke har noen etterkommere etter seg her i landet.
John hadde usedvanlige evner og anlegg som gårdbruker, håndverker og
kunsthåndverker. Han er mest kjent som klokkemaker og sølvsmed, men
nådde kanskje lengst som gravør.

Det finnes mange historier og sagn etter Fundtaunmesteren. Da han var
12 år, skulle han være med faren sin til byen, og som småkårsfolk flest på
den tida, gikk de. På Berri nede i Stjørdalen tok de inn for en kvil, og der
ble gutten svær fascinert over et golvur. Dette hadde han aldri sett i Meråker,
og da faren fortsatte i retning byen, ble gutten igjen på gården for å studere
klokka nøye. Da faren etter endt bytur kom tilbake til Berri, hadde John
laget en kopi av klokkeverket i tre. Sagnet sier at dette var det første
mesterverket til John. Men det skulle bli mange flere. Visstnok laget han
40 – 50 gulvur, hvorav 38 er kjente i dag. Klokke nr 21 står i bygdemuseet
i Pulden, innkjøpt i 2012.

Som sølvsmed laget han mye forskjellig, bl.a. skeier, pyntenåler, synåler og
beltespenner. Noen av arbeidene hans er i bygdemuseet i Pulden. Det er
hans virke som sølvsmed som har gitt grobunn for de fleste sagnene om
han: Han og en navngjeten sølvsmed i Ålen inngikk et veddemål om hvem
av dem som kunne lage den fineste og minste synåla. Da de møttes, viste
det seg at nålene var helt like! Da proklamerte John at han skulle vise hvilken
nål som var hans, og så skrudde han den ene i to deler, og inni lå det ei
enda mindre synål!

Det finnes flere sagn og historier om hvor Fundtaunmesteren hentet sølvet
sitt fra. Et av sagnene sier han hadde ei sølvgruve i Kluken. Dette måtte
han i 1797 dementere i «Trondhjems Adresse Kontors Efterretninger» etter
at nevnte avis hadde en artikkel om han som mer enn antydet at han fant
sølvet han trengte i Kluken. Likevel har historien om sølvgruva i Kluken
vært levende helt opp til vår tid.

Som gravør var han en kunstner i landsmålestokk, og laget signeter
(metallstempel) med nydelige graveringer. Gravørkunsten kan han ha lært
i København, han fikk nemlig et stipend for å dra dit. Her i bygda finnes
ei tavle med 234 av hans signetavtrykk. (i lakk) Disse er undersøkt ved
Riksarkivet, og samlingen karakteriseres som en enestående kulturskatt.
At signetgraveringene hans var anerkjent over hele landet, vises på
oppdragsgiverne. Blant dem var mange offentlige institusjoner og kjente
personer og familier, bl.a. Angell-familien i Trondheim og biskopen i Oslo.

Tekst: Aud Lyngstad

Foto: A.Lyngstad

Litteratur/kilder:
Krogstad, Bjørn R.: Mesteren. I: Gard og gruve. Meråker 2002, s.229-235. | Pynten Anton: Fundtaunmesteren i Meråker. (Årbok/Nord-Trøndelag historielag, 25(1945), s.46-51) |
Pynten, Anton: Fundtaunmesteren. (Decorah-Posten, 23//,1912) (Opptr. i Historisk årbok / Historielagene i Stjørdalsbygdene, 22(2012), s. 161-64). | Straume, Kaurin: ”Fundaunmesteren”
– John Larsen Fundaunet. I: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene III, Stjørdal 1972, s.451-458.