Moltrom i Meråker: FABRIKKEN I STUPET

Moltrom i Meråker: FABRIKKEN I STUPET

Publisert av Alf Roar Olsen den 12.05.23. Oppdatert 27.05.23.
Forfatter: Aud Lyngstad


I 1898 kjøpte grosserer Ole Haugan fra Drammen Merakergodset, like
foran nesen på kommunestyret i bygda. Her hvor Kopperåa renner ut i
Tevla kunne vannkrafta fra fossen utnyttes, og lenger opp i lia gikk jernbanen,
som kunne frakte råstoff og ferdige produkter. På dette stedet fikk han bygd
en karbidfabrikk og en kraftstasjon, som skulle gi strøm til fabrikken.
Produksjon av kalsiumkarbid var på den tida spådd en lysende framtid.
Acetylen, som er en gass som utvikles når karbiden blandes med vann,
skulle bl.a. sørge for gatebelysning og belysning i gruvene. Kraftstasjonen
som ble bygd, skulle utnytte et fall på 80 m fra inntaksdammen ovafor
fossen.

De neste to åra var det et yrende liv. Bygginga av anlegget her nede i Stupet
førte med seg mye plunder. Alt som trengtes til bygging av kraftstasjonen
og fabrikken måtte fires ned det femti meter høye stupet.

Arbeiderne her var stort sett folk som kom utenbygds fra. Det ble bygd
boligbrakker for å huse dem, og i desember 1900, da fabrikken ble satt i
full drift, var det bosatt 92 mennesker i Kopperå, deriblant 18 barn.
Driftsingeniøren som ledet utbygginga av krafta og fabrikken, var Olav
Ingstad fra Bergen. Han var far til Helge Ingstad, som levde sine første
leveår i Meråker. Olav Ingstad har etterlatt seg mange fine fotografier som
dokumenterer utbygginga av anlegget i Stupet.

Over hele Europa ble det på samme tid bygd karbidfabrikker, men
acetylenbelysning ble ikke den suksessen alle hadde trodd, og karbidprisen
falt drastisk. Ole Haugan hadde også latt seg friste til å bli med på
spekulasjoner i eiendommer i Kristiania, og i 1899 tapte Ole Haugan
enorme summer i det såkalte «Kristianiakrakket». Dette sammen med tap
av forventa inntekter fra fabrikken i Stupet førte til at han gikk konkurs. I
1901 reiste Ole Haugan til Meråker for siste gang. Han endte sitt eget liv
i hagen på Brugetsgården den 30. november.

Men fabrikken i Stupet sto der fiks ferdig, og fra 1901 ble etterspørsel etter
karbid igjen økende. Det ble oppdaget at en kunne lage nitrogengjødsel av
kalsiumkarbid, og framtida så lys ut for anlegget i Stupet. Fra 1903 var det
en periode med skiftende leietakere av fabrikken.

I juli 1906 begynte det å brenne i karbidlageret, og lagerbygning og den
øverste etasjen i fabrikken ble ødelagt. Heldigvis berga de kraftstasjonen.
Brannen førte til en driftsstans på et halvt år. Nye eiere kom inn, og ingeniør
Iver Høy ble ansatt for å bygge opp igjen fabrikken. Han innførte en ny
type ovn som medførte at drifta kunne gå kontinuerlig.

Fra 1908 begynte karbidprisene igjen å synke, og Iver Høy fikk trumfet
igjennom at det skulle startes prøveproduksjon av ferrokrom i en av ovnene.
Produksjonen ga ferrokrom av svært god kvalitet, og ble kjent for å være
av det beste på markedet.

I 1916 kom nyfabrikken oppe ved jernbanen i drift. 1920-årene var ei
krisetid, noe som også rammet smelteverket og eieren Meraker Brug. Mot
slutten av 1920-åra solgte Bruget smelteverket til Union Carbide. De
sprøytet inn kapital og moderniserte drifta. Men fabrikken her i Stupet var
ikke død! Her ble det produsert ferrokrom fram til 1931. Kraftstasjonen
ble ombygd i 1930, og nedlagt først i 1994. Union Carbide drev smelteverket
til 1981, da det ble kjøpt av Elkem. De drev det videre fram til 2006, da
var det slutt.

Tekst:Aud Lyngstad

 Et av husene på Myra. Eier av bildet Industrimuseet i Kopperå

Et av husene på Myra. Eier av bildet Industrimuseet i Kopperå

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Litteratur/kilder:
Forfang, Åsmund
: Hundre år med et smelteverk, Kopperå 2000. | Forfang, Åsmund: Smelteverket i Meråker – frå konkurs til det fremste i verda. (Mårråk, 2(2011), s.115-129).
Høy, Alfred S.: Aktieselskabet Meraker smelteverk 1900-1950. Theim | Krogstad, Bjørn R.: Industribygda tar form 1898-1920, I: Samhold og strid, Bygdebok for Meråker, B.2. Meråker 1987,
s.130-161. | Krogstad, Bjørn R.: Kopperå, I: Heim og slekt. Bygdebok for Meråker B.4, Meråker 1995, s.455-462.