Hvordan freden kom til oss

Hvordan freden kom til oss

Publisert av Alf Roar Olsen den 13.05.23.

Brugetsgården, AS Meraker Brugs hovedsete, som var et sentrum for begivenhetene de første fredsdagene i mai 1945 – slik gården også var ved krigsutbruddet i 1940. Ukjent fotograf. Eier Meråker Historielag.

AV GUDNY LØCHEN
Innledning og bearbeiding ved Gunleif Krogstad.

 

Innledning:

I sin ”50-årsberetning 1906-1956 om skogbruket i A/S Meraker Brugs skoger med historisk tilbakeblikk” beretter forfatterne Gudny og Ragnar Løchen om en del episoder og inntrykk fra 2. verdenskrig sett fra sin posisjon ved A/S Meraker Brug. Ragnar Løchen var som kjent den mangeårige skogsjefen ved Bruget, og var den som fikk gjennomført rasjonell hogst og skjøtsel av Brugets skoger.

Hans kone, Gudny, arbeidet også ved Brugets kontor. Hun huskes her i bygda spesielt for sin innsats som skribent, foregangskvinne i husmorlag og sanitet, samt for sin betydningsfulle rolle som pådriver for bedre kosthold og husvære for skogsarbeiderne de første årene etter verdenskrigen.

I 50-årsberetningen skriver de at det var noen dramatiske dager i Meråker da freden kom. Man visste ikke om det ble kamp mellom de tyske troppene som befant seg i Kopperå og lenger nedover dalen, og de norske polititroppene som kom over fra Sverige. En representant for den norske ledelsen i Stockholm kom umiddelbart før tyskernes kapitulasjon til Meråker med det oppdrag å sikre polititroppenes reise gjennom Meråker og Hegra til Stjørdal.

Bruget ble gjort til sentrum for en stor aktivitet i den forbindelse. Straks etter ankom en sabotasjeavdeling av norske fallskjermsoldater fra England, som hadde befunnet seg i Verdalsfjellene da krigen sluttet. De hadde blitt dirigert til Meråker, hvor de ble installert i skogsjefboligen uten at andre enn noen få visste hvem de var. Det var et dramatisk øyeblikk da de plutselig kom ut av huset iført battledresser og fullt bevæpnet.

Ovenstående er den korte versjonen som kommer fram i 50-årsberetningen. Gudny Løchen skrev imidlertid en detaljert og livlig beretning om sine opplevelser av begivenhetene den første fredsuka i mai 1945. Hennes sønn, Håkon Løchen, har velvilligst stilt morens manuskript til disposisjon for Meråker Historielag. Beretningen gjengis nedenfor. Jeg har utstyrt fremstillingen med underoverskrifter og fotnoter der det trenges utfyllende opplysninger med henblikk på dagens lesere. Håkon Løchen har i den forbindelse hjulpet meg med en del av fotnotetekstene.

Her kommer så Gudny Løchens beretning:

Hvordan freden kom til oss

”Det er her det foregår”, gjentok atter og atter en gammel kone på Stordalen i krigens første dager da flyktningestrømmen av mannfolk på panikkdagen gikk over der. Jeg gjorde hennes ord til mine den første fredsuken da gården her plutselig var blitt hovedkvarter for hjemmestyrkene, og Ragnar foreløpig var innsatt som bygdens øverste myndighet.1 I og med dette ble administrasjonsboligen, huset her og hele gårdstunet sentrum for en hektisk virksomhet, og Ragnar og jeg grepet av en hvirvel av travelhet som ikke levnet oss ro eller hvile verken natt eller dag på en uke. Krigens tid var den rene idyll mot hva det ble da freden kom. Men la meg begynne med begynnelsen:

Takket være at Hugo, Håkon2 m.fl. en mørk natt for snart to år siden gjorde innbrudd i bygdens lager av radioer, har vi kunnet glede oss over å kunne høre nyhetene her hjemme hver dag siden det. Den siste spennende tid hørte vi både dag og natt og forstod at kapitulasjonen kunne komme når som helst. For sikkerhets skyld bakte jeg kaken som freden skulle feires med, og fru Lyngar3 som skulle bli med å feire, ble varslet om å holde seg i alarmberedskap. Etter å ha hørt nyhetene den siste morgen halv sju tok vi risken og flyttet radioen ned i grønstuen på sin gamle plass, og en hørte hele formiddagen.

Og så ved middagstid kom endelig nyheten i den tyske utsendelsen, og før den tyske hallomannen var ferdig fløy vårt flagg til topps på vår nyreiste flaggstang, som hadde ligget nede i alle krigens år. – Og som et trylleslag fulgte flaggene rundt om kring etter, og snart var hele bygden flaggsmykket. Telefonen ringte, de omkringboende spurte om det virkelig var sant. Even4 var som en rakett ute av døren for å spre nyheten. I løpet av et øyeblikk fikk vi Selbu i telefonen og kunne overbringe Archer5 det glade budskap, og gjennom ham fikk Selbu høre det. Dessverre fikk vi ikke telefonen til Bestum, som vi for sikkerhets skyld hadde bestilt tidlig om morgenen.

Og så skulle det der feires da, hadde vi tenkt. Først kom doktoren6 som i denne stund tenkte mest på den han skulle ha delt gleden med. Så jeg måtte trøste ham som et lite barn. Men omsider falt det så meget ro over oss at vi kunne spise en meget forsinket middag. Audhild7 trakk seg tilbake for å hvile. Even var fremdeles forsvunnet, han ofret seg bl.a. for plakatene på Herredskontoret og Posthuset hørte jeg etterpå. Jeg forsøkte å vaske opp og høre på radioen på en gang med små sidespring til festforberedelsene. Ragnar dro til Fosmo8 for å invitere. Og der hendte ham det eneste bitre i gleden! Han var nettopp iskjenket en pjolter av Jo’s førkrigswhisky som for sikkerhets skyld hadde vært nedgravd. Han hadde bare tatt en slurk da Hugo kom syklende, og sa at han måtte komme hjem med en gang da det var noen som ville snakke med ham i et viktig anliggende. Og så måtte Ragnar overlate resten av pjolteren til Hugo!

Ragnar og Gudny Løchen i deres rette element - ute på tur i Meråkerskogene. Bildet er tatt i 1948. Foto fra Schrøderarkivet, Trøndelag Folkemuseum.

Ragnar og Gudny Løchen i deres rette element – ute på tur i Meråkerskogene. Bildet er tatt i 1948. Foto fra Schrøderarkivet, Trøndelag Folkemuseum.

Løytnant Marken

”Noen” var tre brødre Marken9, hvorav den ene er teologisk kandidat, forsvunnet under krigen til Sverige. Verken Ragnar eller jeg kjente ham før. Han var sivilt kledd, men presenterte seg som løytnant i de norske politistyrker i Sverige. Nu var han knyttet til en hemmelig norsk avdeling i Stockholm, og var sendt til Meraker før kapitulasjonen med oppdrag å sikre Merakerdalen. Dette særlig med henblikk på de store underminerte dammene i Meraker. Han var kommet på ski over grensen natten før kapitulasjonen og hadde fått organisert noen grupper. Nu var situasjonen en annen, og hans oppgave var først og fremst å sikre inngangen til Meraker militært ved hjelp av hjemmestyrker som måtte organiseres. Alt dette forklarte han oss siden. Han uttrykte seg meget kort der han satt i sofaen i grønstuen.

Hva han ville Ragnar, var å spørre om han foreløpig ville overta den øverste sivile administrasjonen i Meraker, og være behjelpelig med organisering av militære hjemmestyrker. Hans første verv skulle være sammen med ham å arrestere bygdens to statspolitier. Ragnar erklærte seg straks mer enn villig til dette, og før jeg visste ordet av det, var den fredelig stemning forvandlet til en mer krigersk, understreket av diverse pistoler som plutselig ble fremtryllet. Også vår hjemlige ble av Håkon omgående hentet fra et tre i Trøa. Audhild og jeg stirret nokså forskrekket på hverandre da jeg kom opp til henne, mens hun fredelig kammet sitt hår, og fortalte henne om tilstanden nede. Forskrekkelsen fortsatte da Even straks etter ankom med strålende fjes og veltalende tunge, men atskillig ustø på bena. I sin begeistring hadde han nemlig drukket gin som brus på en av nabogårdene. Han var forresten så komisk at vi måtte le også midt i forskrekkelsen. Heldigvis ble han ikke syk, og de nye inntrykk gjorde ham snart all right igjen.

Og så utviklet alt seg så fort at jeg nesten ikke klarte å følge med. Arrestasjonen av den første statspolis gikk svært smertefritt, han avleverte godvillig sine våpen og bemerket nokså lakonisk: Rollene skifter. Med sterkt bevæpnet eskorte ankom han til oss og ble i mangel av annet passende arrestlokale foreløpig anbrakt i grønstuen. ”Det var ikke akkurat slik vi hadde tenkt oss det”, sa jeg til prestefruen som midlertidig var ankommet og satt i sofaen, og sikkert med blandede følelser så på alle våpen som det plutselig ble velstand med. Personlig syns jeg det var nokså nifst, for jeg er ikke sikker på at alle de som ble utstyrt noensinne hadde tatt i en revolver. Det lot i hvert fall ikke slik ut på kjøkkenet hvor Hugo var instruktør.

Hjemmestyrkene

Utover ettermiddagen og kvelden strømmet det inn mannfolk som meldte seg til tjeneste, iblandet de gjester vi hadde rukket å be. Hovedkvarter for hjemmestyrkene ble opprettet på kontoret, hvor Augestad10 på beundringsverdig kort tid fikk organisert det hele. I løpet av kvelden og natten ble alle grupper organisert, vakter satt ut ved alle broer og andre strategisk viktige punkter, og vi damer satt til å lage armbind, som de to første dagene var hvite. Deretter måtte vi i løpet av 2 timer fremtrylle kakifarvede med flagg på. Det var mer innviklet, men vi greide det også.

Huset og gården var plutselig omgitt av bevæpnede vakter, og på kontoret dannet det seg en stab som i likhet med meg hverken sov dag eller natt. Augestad så ikke sine barn igjen før torsdag. Staben sov noen timer hver i soveposer eller på gulvet i spisestuen på Bruket eller ovenpå. Marken bodde hos oss til over pinse.

Tilfeldigvis var alle våre kurerer i fangenskap eller i Sverige da kapitulasjonen kom, og ingen av dem kunne overta de ledende stillinger de var tiltenkt. Men de kom hjem etter hvert og kom selvfølgelig straks inn i ledelsen. Disse har under hele krigen utført et strålende arbeide. De har fulgt en masse mennesker over, de har fraktet tonnevis av forskjellig materiell og brever til hjemmefronten og har tatt de største risikoer. En av de første som kom hjem var far av vår unge kontordame11, som maskinskriver dette, og hun selv. Etter meget tigging hadde hun fått lov til å følge faren12 på den turen som han skjønte ble den siste. De opplevet kapitulasjonen med en gang de kom til Skalstugan, hvor det var svensk militærforlegning og en viktig forbindelsesstasjon for våre kurerer. Det var en enestående opplevelse for dem å bli hyldet foran kompaniet som ble kommandert oppstilt til deres ære og chefen holdt en hyldningstale for Norge.

Arrestasjoner

Men tilbake til begivenhetene her. Det var en stor skuffelse at bygdens annen og meget farlige statspoliti var forduftet til Trondheim da han skulle tas. Da Ragnar m.fl. ankom dit var det bare hans papirer de fikk tak på, men det var kanskje rettferdig at det ble de hjemvendende fanger, som alle hadde et oppgjør med ham, som fikk tak på ham. Og det på selve toget som de kom hjem med. Han forsøkte nemlig da å komme til Meraker, rikt utstyrt med våpen. Han fikk visst ingen blid medfart. Men ellers strømmet det nok fanger inn her. Biler rullet inn her både natt og dag med de forskjelligste. Det var hirdfolk av begge kjønn, hvoriblant en farlig statspoliti, det var sivile tyskere, mistenkt for å være rømt gestapo fra Trondheim, der var ”damer” her fra bygden mistenkt for angiveri og det var russere.

Naturlig nok forsøkte en hel del å komme seg over til Sverige over her. Midt opp i alt sammen ble Gladys Evelyn Irene fra vår Forbygdtid innbragt.13 Ja, tenk! Hun skal være stygg angiver fra Tydalen. Det virket nokså merkelig for Ragnar som avhørte henne, da han identifiserte henne som ”Nusse”. Nu er hun på Falstad sammen med de andre ”fangan”.

Til å begynne med ble alle anbragt i forskjellige ”fangeleire” her, og Ragnar måtte foreta en større runde når han skulle inspisere dem. Senere ble alle samlet i et fhv. tysk vakthus, og i tillegg til de 40-60 mennesker som spiste alle måltider her, både ved dag og ved natt, fikk vi forsyningen av ”fangan”. Etter en uke ble alle kjørt på Falstad, og det var den mest ettertraktede jobb av alle å følge fangetransportene. Alle som var med på det, kom sterkt opplivet hjem igjen. De kom alltid hjem om natten i godt humør og svært sultne. Jeg tror ikke det var en natt på en uke jeg ikke måtte servere et eller annet måltid, et par ganger middag.

Togene fra Sverige

Ja, dette er berettet i svært lite kronologisk orden, og hjemmestyrkenes viktigste oppgave skal jeg fortelle om nu, samt om våre fremmede gjester.

Den var å sikre de første tog som skulle komme fra Sverige. I den forbindelse var det flere dramatiske episoder. Et par dager før det første militærtog skulle komme, kom det ilbud fra Kopperå at den tyske kommandanten der erklærte at hvis de norske polititropper kom uanmeldt, ville de bli beskutt. Men hvis de ble anmeldt, skulle de få passere. Marken og en utsending fra de norske militære fra England, som var på Storlien, var oppe og forhandlet og kom til enighet med ham. Den utsendingen fikk jeg senere høre var Erik Jensen14 fra Hommelvik, Signes eldste sønn som har vært i England under hele krigen. Men neste dag fikk tyskerne på Kopperå den forestilling at de holdt på å bli omringet av irregulære styrker, og det ble stor halloi der oppe. De befestet seg og bygget bunkers og tilkalte forsterkninger. Om natten kom det melding fra vaktene ved Gudå at en stor tysk styrke var underveis, og snart etter rullet 7 overdekkede tyske lastebiler forbi havegjerdet her, fullpakket av soldater med våpen. Det virket meget dramatisk i natteskumringen. Men heldigvis ble også denne misforståelse oppklart etter konferanse mellom Høy15, Marken og kommandanten, uten at det kom til episoder.

Ragnars fødselsdag16 er den eneste dag, bortsett fra den første, som jeg husker helt tydelig. Jeg hadde som vanlig sovet bare noen timer, og lå og overveiet om jeg skulle orke å stå opp og begynne ovasjonene. Men før jeg kom så langt som til å gratulere ble det ropt til oss utenfra, at det var en på trappen fra Storlien som ventet på frokost. Jeg fikk ikke gratulert Ragnar i det hele tatt den fødselsdagen. For det hendte noe hele tiden. Han på trappen var en ung, kjekk norsk kaptein som kom med et eller annet bud. Han dro til Storlien straks etter frokost.
Jeg så hans strålende fjes igjen i vinduet på et av de første tog som kom over. Så kom det litt etter melding om at en tysk vaktstyrke nede i Floren hadde lagt ut miner og underminert jernbanen. En stor bevæpnet styrke med Marken, doktoren og Ragnar i spissen skulle nedover. De tre for å underhandle med kommandanten i Hegra, hvor hjemmestyrene enda ikke var organisert. Travelheten på tunet var enda mer hektisk enn ellers. Bilene kjørte inn og ut og det vrimlet av hjemmestyrker med geværer. Blant ”krigsbyttet” en av de første dagene var bl.a. 2 personbiler som straks ble tatt i bruk.

Fallskjermjegere

Midt oppe i det hele rullet en fremmed lastebil inn med 8 mann med svær oppakning. Jeg oppfattet ikke hvem eller hva de var, trodde nærmest det var nye fanger til å begynne med. Men skjønte altså at de ikke var det da de skulle ha frokost i spisestuen. Etterpå forvant de ut i hallen, og tross alle forunderlige opplevelser i de dagene ble jeg nesten litt forbauset, da jeg like etterpå traff på 4 av dem nærmest iført underbukser. Min forbauselse var enda større, da jeg fra gårdsplassen var vitne til at 4 av dem spratt ut av halldøren, iført de norske fallskjermjegeres kledelige uniformer og alpeluer. Så viste det seg at disse var en sabotasjegruppe som hadde ligget i fjellene i tre uker, med første oppgave å sprenge Verdalsjernbanebroen. De hørte om kapitulasjonen i sin radio i en hytte i Skogn Markabygd, og fikk senere ordre fra sin engelske major i England, også pr. radio, om å stille seg til oberst Holtermanns  disposisjon.17 Av ham, som enda befant seg på Storlien, ble de dirigert til Meraker. Nu skulle de være med på toktet ned til Hegra.

De 4 sivile av gruppen var henholdsvis kjentmenn og bærere og en sersjant fra politistyrkene i Sverige. Den siste var forresten en kjekk ung sønn av ordfører Torkildsen i Aker. De 4 fallskjermjegere var løytnant Årsether fra Ålesund, fenrikene Øvre, Trondheim og Sem-Jakobsen, Oslo og menig Båkind fra Toten. Alle hadde vært i England omtrent fra krigens begynnelse. Øvre hadde vært borte fra Norge i 10 år, Båkind som var hvalfanger, siden 1939, og de to andre dro over i 1940. De hadde vært masse ganger frem og tilbake mellom England og Norge. De tre andre sivilkledde var gutter fra traktene her18 og lenger nordover, som hadde vært kurerer over til Sverige under krigen. Den ene som hadde virket i Bodøtraktene, hadde 12 mil å tilbakelegge på hver tur frem og 12 tilbake.

Ekspedisjon til Hegra

Alle disse var med på mønstringen av de sterkt bevæpnete styrkene på gårdsplassen, før de i et par lastebiler med to personbiler i spissen dro nedover. Løytnanten var naturligvis med i Markens bil. Ekspedisjonen gikk svært vellykket, sjefen i Hegra gikk med på å fjerne minene, og et par timer etter rullet det første militære sikringstog over grensen. Det var bare et lokomotiv med en godsvogn foran og bak. Om bord på det var den øverste militære ledelse her i Trøndelag med oberst Holtermann i spissen. Den neste dag kom det første pyntede tog med politistyrker etterfulgt av mange flere.

Våre styrker fra ekspedisjonen kom hjem fra Hegra ut på ettermiddagen, sabotasjegruppen kom litt etter hvert ut på natten og kvelden. De hadde holdt vakt ved broene i Hegra til de ble avløst av hjemmestyrker derfra. Den første som kom ut på natten var løytnant Årsether. På mitt spørsmål om han ville ha mat, sa han at han gjerne ville ha kaffe, da han skulle arbeide noen timer. Vi drakk hyggelig kaffe. Det fikk jeg snart se: Han installerte mottager og sender på mitt skrivebord i salen, og herfra snakket han med sjefen sin i nærheten av London. Dette gjentok seg flere ganger, mens de var her. Bl.a. en ettermiddag mens vi drakk kaffe. Etter å ha ”snakket” med sjefen noen tid kom han leende bort og gratulerte fenrik Sem-Jakobsen med at konen hans i London var blitt løytnant. Sem-Jakobsen hadde forresten bare vært sammen med sin kone i 10 dager etter bryllupet.

På en gård ikke så langt unna Brugetsgården, på Lauvlimoen, er Carl Løvlimo (1869 – 1955) i ferd med å plukke opp piggtrådsperringer etter tyskerne. Ukjent fotograf. Eier Meråker Historielag.

På en gård ikke så langt unna Brugetsgården, på Lauvlimoen, er Carl Løvlimo (1869 – 1955) i ferd med å plukke opp piggtrådsperringer etter tyskerne. Ukjent fotograf. Eier Meråker Historielag.

Disse 8 ble i påvente av nærmere ordre boende hos oss i 8 dager. Sem-Jakobsen og en av guttene fra Sverige kom forresten tilbake 17. mai og var hos oss til den 18de. Vi feiret en meget hyggelig 17. mai og natt til 18de sammen med dem. Under sitt opphold her lå de alle sammen i soveposene sine på gulvet i salen. Senger kunne jeg dessverre ikke by dem, da det dels lå vakter i det andre huset, dels var det for urolig der. Det var et underlig syn hver morgen når jeg vekket dem, å se gulvet som en valplass med sovende skikkelser utover.

Bagasjen deres stod i hallen som var så full av sprengstoff at Spot ikke torde sette sine ben der. Bordet var bl.a. besatt med håndgranater. Men de hadde også hyggeligere ting bl.a. kaffe, engelsk tobakk og sigaretter som vi hadde stor glede av. De var usedvanlig hyggelige, unge menn, og enestående kjekke og spenstige. Det var riktig en fryd å se på dem. De var meget trette etter en anstrengende tid, og nød visst i høy grad oppholdet hos oss. Vi fikk da tid til å hygge oss litt sammen med dem, i hvert fall ved måltidene og om kvelden og natten.

Forpleining

Vi hadde mange bordsetninger hver dag, og vi spiste sammen med dem. Dere kan vel spørre dere selv hvordan jeg klarte å skaffe mat og hjelp til å bespise 40-60 mennesker, alle måltider hver dag i 8 dager, både ved dag og ved natt. Jo, det gikk fint takket være hjelp fra hele bygden. Jeg telefonerte rundt omkring og ba om brød, melk, fløte, kjøtt o.s.v. Og bidragene strømmet inn. Fra Stordalen bl.a. kom det en slik forsendelse av ost, kjøtt, smør, melk og fløte at vi nesten mistet pusten. Men jeg skal si at alt gikk med. Foruten de 40-60 mennesker hadde vi tilslutt, da alle fanger var samlet på ett sted, bortimot 20 å sørge for.

Jeg hadde også utmerket hjelp, bl.a. mange villige, unge damer og bygdens kokkekone Janna Gresseth. Hun kom forresten ikke før etter et par dager. Men da det var så mye spising om natten, ble det lite søvn på meg, jeg sov bare noen timer hver natt og var først på kjøkkenet om morgenen. Jeg savnet dypt en hushjelp som kunne hjelpe meg personlig.

Hugo var borte nesten hele tiden, han sto vakt ved grensen, noen meter fra den svenske grensevakten. Han hadde forresten den opplevelse gjennom vår kontordame og hennes far å bli tatt med som bærer på en av de siste turene kurerene gjorde til Sverige. Han var fram og tilbake til Skalstugan ca. 14 dager før krigen sluttet.

Ragnar var like opptatt som meg hele tiden, og Even og Håkon så jeg hele uken ikke uten med et eller annet våpen i hende. De hadde en stor tid sammen med de yngre av sabotasjegruppen. Rett som det var, var de ute i Trøen og skjøt. Freden hadde vi tenkt at vi skulle feire med drikking av champagneflasken hos Archer som hadde ventet på det i mange år. Ja, både flasken og Archers. Alt gikk så annerledes enn vi hadde tenkt oss det. Den første uken fikk jeg nesten ikke tid til å oppfatte eller glede meg over at det var fred. Midt opp i alt levenet ved dag og ved natt gjentok jeg stille for meg selv: ”Det er her det foregår”.

Mange komiske episoder var det også. Jeg husker bl.a. da en gammel kjerring, tatt for angiveri, skulle på do. Hun ble eskortert tvers over tunet av en tjukk hjemmestyrkemann med utstrakt revolver. Og da en av fallskjermsoldatene kom ut fra samme sted, spurte han dramatisk: ”Sei mei, er det fleir utganga?”

Minnesmerket etter krigens ofre ved Meråker kirkegård, fotografert en vakker høstdag 2009. Foto Alf Olsen.

Minnesmerket etter krigens ofre ved Meråker kirkegård, fotografert en vakker høstdag 2009. Foto Alf Olsen.

Men jeg husker også en gledesstund. Det var en kveld det var et lite pusterom, og til en forandring var det godvær. Jeg gikk ut i solnedgangen og oppdaget at det var blitt grønt løv på trærne, blomster i stenbedet og full vår. Og i et smertelig stikk opplevet jeg fortvilelsen fra 1940 på samme årstid, da alt dette var tapt for oss. Og så veldet gleden inn over meg på at vi nu eide alt dette selv.

Epilog

Dette er skrevet med mange avbrytelser og på mange steder, mest i biler eller hos frisørdamen eller på sengen en søndag morgen. Det avsluttets 29/5 hos Archers i Selbu hvor vi endelig kom etter 3 ukers fred. Vi reiste til Trondheim søndag den 27. mai med det tog som bragte de første sivile Tysklandsfanger hjem. Blant dem var Rein og Cristian Saxvik19 som vi reiste sammen med. Og vi fikk med deres og vår egen gjenopplevelse av landet. Aldri har det vært vakrere enn denne forsommerdag i strålende sol og varme, med sne i fjellene, grønt løv i liene og smeldende flagg og viftende mennesker nedover hele dalen. Og sangkor og hornmusikk og rørende gjensynsscener på stasjonene.

I går kom vi i samme strålende vær til Archers. Og i går kveld eller natt i den uvirkelige sommernattsskumring satt vi ved det store vinduet med utsyn over Selbusjøen i solnedgangsglød. Champagnekorken for i taket, og endelig kunne vi drikke den store skål. Og vi kunne synke ned i velvære over å oppleve freden, sammen med våre beste venner her oppe.

30/5 -1945
Gudny (s.)

  1. I følge Ragnar Løchens sønn, Håkon Løchen, var det Ragnar Løchen, direktør Alfred Høy ved Smelteverket og distriktslege Per O. Johnsen som utgjorde triumviratet i den sivile ledelsen de første dagene etter krigen.
  2. Ekteparet Løchens sønner: Hugo Harmens (pleiesønn), f. 1923, Even f. 1927 og Håkon f. 1929. Håkon opplyser at radioene var lagret på loftet på gamlehjemmet, og at de tok seg inn via en åpen takluke slik at ingen kunne se at de hadde vært der. De gjorde tre slike innstigninger for å hente radioer. Den første innstigningen gjorde Hugo sammen med Tor Rønning.
  3. Fru Lyngar: Tordis Lyngar, f. 1908, kona til res. kap. i Meråker Einar Lyngar, f. 1907.
  4. Se fotnote 2
  5. Archer: Erling Archer, forvalter av De Angelske Stiftelsers skoger i Selbu og Tydal.
  6. Distriktslege Johnsen.
  7. Audhild: Kona til Øyvind Hartmann som før krigen var kommandant på Hegra festning.
  8. Fosmo: Nabogården til Brukesgården. Her bodde på den tid John O. og Jenny Fosmo
  9. De tre: Magnus, f. 1903, Johannes, f. 1906 og Trygve, f. 1915. Løytnanten var Trygve, som etter  krigen arbeidet som feltprest i Kirkenes og senere som sogneprest i Lierne i mange år.
  10. Augestad: Egil Augestad, f. 1906, nestkommanderende under R. Løchen og senere skogsjef ved MB.
  11. Kontordame ved Bruget, Jorunn Molde, f. 1924, datter av Johan Molde, se nedenfor, senere gift med Håkon Løchen.
  12. Faren: Johan Molde, f. 1897, verksmester ved Smelteverket. Han og datteren Jorunn var på Skalstugan som var kontaktpunktet for den ruten Johan Molde og Martin Lundemo, f. 1906, gikk som kurerer under krigen. Johan skjønte nok at det ville bli siste tur og hadde tatt med seg sin datter Jorunn. Johan Molde og Martin Lundemo og innimellom en av Klokhaugkarene (Olaf, f. 1912 G.K.) dro over når de over Londonnyhetene hørte særmeldingen: ”En/to/tre (alt etter hvor mange mann som skulle komme) flasker akkevit”. Kilde: Håkon Løchen.
  13. Gudny og Ragnar Løchen bodde og jobbet i Forbygda i 1918-1921.
  14. Erik Jensen: Sønn av sjefen for Hommelvik Slipp og Skipsverksted.
  15. Høy: Direktør ved Smelteverket Alfred Høy.
  16. Ragnars fødselsdag; 9. mai 1892
  17. Oberst Holtermann: Hans Reidar Holtermann, f. 1895. Ledet forsvaret av Hegra festning til kapitulasjonen der 5. mai 1940. Sjef for den norske brigade i Skottland fra 1942, senere generalinspektør for feltartilleriet, generalmajor og sjef for DK Vestlandet, sjef for DK Nord-Norge og øverstkommanderende i Nord-Norge, sjef for Tysklandskommandoen, for Hærstaben, nestkommanderende for Hæren og sivilforsvarssjef.
  18. Den ene av dem var Per Sulåmo, f. 1923, fra Fersdalen.
  19. Arne Rein var Meraker Brugs skogvokter i Mostadmarka. Christian Saxvik var også fra Mostadmark.