Miniforedrag i anledning av åpninga av Annekset, Kopperå sommeren 2009
I denne fortellingen tar jeg utgangspunkt i et fotografi som henger i Annekset ved Industrimuseet: Det er et fotografi der det jobbes med å holde tappehullet åpent. Hvorfor var det nødvendig?
Hvis det var råvarer med litt dårlig kvalitet ble det dannet mye slagg som tettet for tappehullet.I følge pålitelige kilder er metoden som brukes på fotografiet surstoffsmelting, der surstoff blir tilført gjennom et rør av aluminium eller jern.En annen metode var at tappehullet ble smeltet opp ved hjelp av smeltestang, eller brennstift. (Elektrisk smelting)En tredje metode var å bruke trelekter eller trerør som ble stukket inn i tappehullet (vann i treverket gjorde at det ble en reaksjon, eksplosjon)
Det ble også brukt en industrikanon som skaut hull med en patron. Slike patroner har vi i Industrimuseet. Denne metoden kom fra Amerika og var i bruk fra slutten av 1970-tallet. I boka ”HUNDRE ÅR MED ET SMELTEVERK” av Åsmund Forfang er det et bilde som viser hvordan kanonen ble brukt. (Se s 264)
Om bruk av kanon
Her er et bilde av en hjelm som forteller sin historie, men aller først litt om bruken av industrikanonen. Å skyte med kanon satte strenge krav til sikkerhet. Derfor var det utarbeidet et regelverk: I forbindelse med skyting skulle det varsles med lyssignal. Området ble sperret med kjetting. Det skulle varsles med sirene før skyting og før hvert 5.skudd ble avfyrt. Det var selvfølgelig ikke lov til å oppholde seg innenfor sperringene.
Om HMS
Når jeg ser på denne hjelmen, og med min bakgrunn fra Bedriftshelsetjenesten, tenker jeg på HMS og plikt til å bruke verneutstyr. Slik har det ikke vært bestandig. Smelteverket var imidlertid tidlig ute med reglement for bruk av verneutstyr, og i forbindelse med åpning av tappehull vil jeg anta det var påbudt å bruke hjelm med visir, hørselvern, vernesko osv. Dette regelverket var ikke noe som ble laget for å pålegge arbeidstakerne enda flere regler, det var en dyd av nødvendighet.
Når dere ser dette bildet av hjelmen med patronen i, aner vi at hjelmen ”forteller” en stygg historie. Hjelmen oppbevares i Industrimuseet, og når vi har skoleklasser på besøk, blir det stilt mange spørsmål om denne. Jeg har selv undret meg over hvordan dette kunne gå til, og hvordan det gikk med han som hadde hjelmen på hodet. Derfor kan vi si at hjelmen ikke forteller en historie helt alene, men den fører til nysgjerrighet og til ønske om å få vite mer om hva som hendte. Denne hjelmen førte til at jeg søkte hjelp hos personer som arbeidet på smelteverket da dette skuddet ble avfyrt.
Hendelsen
Vedkommende som hadde hjelmen på hodet, og ironisk nok var han den siste som tok i bruk hjelm, oppholdt seg innafor sperringene da det skulle skytes. Det var selvfølgelig forbudt, og det var farlig, for hvis ikke skytteren traff rett i tappehullet kunne patronen fortsette i en litt annen retning. Og det var det som skjedde, – hjelmbrukeren sto 7 -10 m unna, men innenfor sperringen, og ble truffet.
Hjelmen redda livet hans, men han fikk en skade i selve kraniet. Det ble et sykehusopphold, og han kom ikke tilbake i arbeid på smelteverket.
Hvilke følger?
Det ble, som lovverket krever, satt i gang en gransking. Arbeidstilsynet og politiet ble koblet inn pga at det var en personskade. Regelverket som omhandlet skyting ble ytterligere strammet inn, og nå ble det i større grad respektert. Det ble arbeidet for å finne bedre metoder for å åpne tappehullet, og, etter hvert tok metoden med surstoffrør av aluminium over.
Denne episoden var for øvrig ikke den eneste episoden med skudd som kom på avveie, men det er denne episoden denne hjelmen forteller om.
Konklusjon: Å bruke hjelm er viktig! Tar vi det med oss utenfor industrien, vil jeg si at det også er viktig for de som sykler, der også redder hjelm liv.
Er det andre som har historier fra smelteverket som dere ønsker å dele med andre, bistår jeg gjerne med å få dem nedskrevet. Ta kontakt!
Aud Lyngstad,
Stiftelsen Meråker-Musea