Da krigen kom til Meråker våren 1940

Da krigen kom til Meråker våren 1940

Publisert av Alf Roar Olsen den 13.05.23.

Da krigen kom til Meråker våren 1940

AV BJØRN R KROGSTAD

 

9. april 1940.

Forvirring, redsel – sjokk

Vinteren varte lengre enn normalt i 1940. Og ennå så seint som i begynnelsen av april lå det mye snø. Bøndene måtte derfor kjøre ut gjødsla på snøføret. Men den 8. april kom det mildt regn, og folk fatta mot om at bedre dager var i vente. De skulle ta feil.

Natta til 9. april slo været om, og det ble kaldt. Så da morgenen kom, var snø og slaps blitt til skare og is. Lite ante de som gikk til arbeid den dagen om at verre ting var i vente. I Kopperå ble utearbeiderne satt i virksomhet som vanlig. Ingen syntes å vite hva som var på gang. En ung arbeider fortalte slik om det: ”Jeg stod og hakka vei. Den var blitt sporet og ekkel, og det var vanskelig å ta svingen inn til smelteverket. Da jeg stod der og hakka, ropte en av de andre… at tyskerne hadde invadert Oslo. Da skal jeg si deg det ble styr på smelteverket.”

Det som likevel fikk de fleste meråkerbygger til å ane uråd, var et stort, svart fly som kom inn over bygda. Anders Hermstad på Flåmoskola opplevde det slik: ”Eg kjem i haug at eg skulle til skolen om morgonen halv-åtte og såg da eit fly som flaug lågt. Høyrte i radioen at tyskerne var komne.”

Dette var en vanlig reaksjon. Etter å ha sett flyet, slo folk på radioen og fikk så høre at Norge var angrepet. I noen tilfeller var det motsatt. Edel Stormo skreiv sånn om det: ”Far kom opp på loftet og sa at nå er det krig. Tyskerne har invadert landet.” Faren var kommet heim fra nattskift på Nustadfoss og hadde satt på radioen attåt kaffen. Det var da han fikk høre om angrepet på Norge.

Det er uklart om det var ett eller flere fly som ble sett. Noen nevner ett – andre tre. Peder Myrmo skriver i dagboka si den 9. april: ”Et fremmed 4-motors-fly fløiet over Meraker, retning fra syd til nord.” En informant på Stordalen mente å ha sett tre svarte fly da hun gikk heim fra skolen. Likeens var det med en ung mann i Dalådalen. ”Æ minnes det va tri fly som kom å flaug over bøgda.”

Hovedsetet til AS Meraker Brug

Hovedsetet til AS Meraker Brug ble samlingsplass for militær motstand både i april 1940 og mai 1945. Foto: BRK, 2009

Det er derfor sannsynlig at det var flere fly på ferde den dagen – og at det første kom i 7-8-tida. Seinere på dagen må det så ha kommet noen til. Nede i bygda hadde også en informant sett fly da han gikk heim fra skolen. Alt tyder på at flya kom sørfra og at de skulle til Værnes.

Alle skjønte nå at Værnes og Stjørdalshalsen var en utrygg plass. Mange med slektninger på ”Hæsjen” engsta seg mer enn vanlig. Spesielt hektisk ble det for en familie med ei 15-årig datter der nede. Det gjaldt sjølsagt å få henne heim fortest råd. Far i huset ble sendt på bygda. Han skulle skaffe skyss til en redningsaksjon. I mens ”tråva” resten av familien inn og ut av dører. De måtte vente lenge. Men seint på kveld dukka far og datter opp. Farlig oppdrag var utført.

Etter at jernbanen kom til bygds, ble stasjonene en ynda og naturlig møteplass. Så da folk skjønte at Norge var invadert, samla de seg på stasjonene. Det skjedde også i Kopperå dit mange var kommet for å fordøye katastrofen. Verst var det kanskje for noen kjerringer som stod på jernbanebrua nordom stasjonen og gråt. Lite ble såleis gjort den dagen.

Men det fans også handlekraftige folk som trudde på den aktive motstands muligheter. Mange av dem møttes i Brugetsgarden. Her ble den lokale innsatsen planlagt. Hit ble våpen og ammunisjon samla. En kan jo lure på hvorfor ikke motstanden ble leda fra herredshuset Bjørk. Men det ble den altså ikke – uklart av hvilken grunn.

Hegra festning ble tidlig en mulighet for dem som ville kjempe. Mange yngre karer ble bedt om å dra dit – noe de også gjorde. Andre ungdommer var utabygds da tyskerne kom. Det gjaldt Ola Bitnes fra Gudå. Han gikk landbruksskolen på Mære og skulle ta eksamen våren 1940. Første eksamensdag var 9. april. Men like før elevene skulle gå inn i eksamenslokalet, kom beskjeden om full mobilisering. Mange reiste da til Steinkjersannan – andre til Rinnleiret. Ola drog til Rinnleiret. Eksamen fikk være eksamen. Norge var i krig.

Som lyn fra klar himmel var krigen kommet til landet. Folk var som lamslått og skjønte ikke hva dette betydde. Visste såleis ikke hva de skulle gjøre. Gryende tanker om motstand ble likevel tenkt.

Forberedelse til kamp

Det var på en måte kvinnfolka som starta det heile. Allerede den 10. april kom 20- 30 damer sammen på Brugetsgarden for å lage enkeltmannspakninger og kompresser. Materiell fikk de av sanitetsforeninga og doktor Johnsen.

Snøen lå ennå djup. Derfor så en også nødvendigheten av å sy forsvinningsdrakter til mulige skiavdelinger. Deretter ble Flåmo og Skolheim skoler gjort om til feltlasaretter. Alt som fans av Krag-Jørgensenrifler og ammunisjon kom nå fram fra skuffer og skap. Men det var mangel på ammunisjon. Fire-fem mann ble så satt til å lade patroner i to døgn.

Det var ingen tvil om at en forberedte seg på kamp. Den 11. april drog så en tremannsdelegasjon under ledelse av Ragnar Løchen ned til Hegra for å treffe militære befalingsmenn. Her kom de i kontakt med majorene Hartmann og Holtermann. Delegasjonen ble fortalt at ikke noe spesielt kunne gjøres i Meråker. Derimot trengte Hegra festning flere folk. Det ble derfor avtalt at meråkerbyggene skulle skaffe 30 mann. En avtale som ble forsøkt holdt. Om lag 20 meråkerbygger meldte seg etter hvert på festningen. Det er sagt at få bygder sendte flere. Det var likevel ikke lett å skaffe folk. En grendamann bekrefta det. Han fikk bare tak i to frivillige i sitt distrikt.

Flåmo skole, feltlasarett i april 1940

Flåmo skole, feltlasarett i april 1940 – bilverksted i dag. Foto: BRK, 2007.

Dagen etter, den 12. april, kom major Hartmann oppover til Meråker. Det ble da bestemt at vegen mellom Flora og Gudå skulle forhugges. Dette ble gjort. Meningen var at frivillige fra Meråker skulle hindre eller sinke tyskerne i deres framrykning mot riksgrensa. Det skjedde likevel ikke. Samme dag ble det kunngjort et opprop om at tyskerne ville skyte alle sivile med våpen i hand.

Den 15. april skulle bli avgjørende. På det tidspunktet var det satt ut sivile vakter ved flere av jernbanebruene i bygda. Men da et tyske sikringstoget kom samme natt, ble det ingen kamp. Overmakta var for stor. Etter at Meråkerbanen nå var åpna, kom tyskerne fort etter med sine transporttog fulle av soldater. Meråker var da tatt. Tyskernes invasjon førte også til at bygda fikk sitt første krigsoffer. En av vaktene ved Gudå-brua tok okkupasjonen så tungt at han skaut seg.

De tyske troppene som besatte Meråker kom med to tog fra Trondheim den 16. april. Sjølve okkupasjonen gikk stille og rolig for seg. Tyskerne opptrådte både høflig og korrekt. Men folk var redde for hva som kunne skje. Områdene rundt stasjonene i Gudå, Meråker og Kopperå ble så evakuert. Samtidige stengte smelteverket fabrikkene på Nustadfoss og i Kopperå. En slags unntakstilstand var etablert.

Fabrikken på Nustadfoss i tida rundt andre verdenskrig.

Fabrikken på Nustadfoss i tida rundt andre verdenskrig. I forgrunnen, Lauvlimoen. Foto K. Næss. Eier Bjørn R. Krogstad.

Den store manneflukten

I luftlinje ligger Hegra festning bare 23 kilometer fra Gudå jernbanestasjon, og kamphandlingene rundt festningen la nok en demper på stemningen i Meråker. Dumpe drønn og heftige lysglimt over Bitlia gjorde folk engstelige i heile perioden (15/4-5/5) angrepet pågikk. I tillegg ble det stadig vekk sett fly som skulle til festningen med ”lasten” sin.

Dette er noe av bakteppet for den panikkarta manneflukten som greip om seg den 23. april. Det var dagen da alle voksne karer flykta fra kjerring og unger – hus og heim – og forsvann til skogs. Enkelte fatalister og hardhauser ble igjen, men de aller, aller fleste rømte bygda.

Hva var dette, hva hadde skjedde, ja hvorfor Fabrikken på Nustadfoss i tida rundt andre verdenskrig. I forgrunnen, Lauvlimoen. Foto K. Næss. Eier Bjørn R. Krogstad. 13 denne totale kollaps? Det er gitt mange svar på spørsmåla. Det som kommer nærmest er trulig dette: Grunna reduksjon eller stenging av drifta ved smelteverket, gikk mange mannfolk og slang i bygda. Dette hadde direktør Fleischer sett og funnet uheldig. Han skal ha vært redd for at tyskerne ville sette dem i arbeid. Derfor hadde han bedt karene om å holde seg heime eller dra til fjells. Noen mente at det lå et skjult budskap her. Og snart het det seg at alle karene i bygda skulle tas til fange av tyskerne. De skulle brukes som gisler i et stormangrep på Hegra festning. Det var sjølsagt ingen som ville ende opp som ”kanonføde” ved festningen, og dermed strauk karene til skogs.

De aller fleste mannfolka lå altså borte den natta. Etter noen døgn skjønte karene at dette var falsk alarm og drog heim att. Men stemningen hadde vært hektisk og oppheta. Og flukten hadde skjedd hals over hode. Så fans det òg komiske hendelser. Nærmest klassisk er historia om gubben som kom hesblesende heim og fann huset tomt for mat. Likevel, ikke heilt tomt. I bakerovnen fans en nylig innsatt brøddeig. Men her var ingen tid å miste. Gubben braut seg på deigen og velta den ned i sekken før han for på dør – flykta til fjells.

Andre hadde fått mer tid på seg og hadde tenkt ut sinnrike planer for ikke å bli tatt. Det opplevde en forhutla gjeng med flyktninger som seint på kvelden nådde fram til ei forlatt seterbu. Men det viste seg å være feil. For da flyktningene trampa inn, stakk det sinte hoder fram fra allslags gjømmesteder. De sist ankomne hadde ødelagt deres kamuflasjeplan som bestod i å gå baklengs inn til seterbua.

Det var også noen som fikk språkproblemer. Det opplevde lærer Solberg og banemester Skjærpe da de flykta fra Gudå og opp på Stordalen. Sistnevnte var vestlending og snakka kav jærbu. Og sia stordalingene som møtte dem verken hadde hørt tysk eller jærbu, trudde de Skjærpe var tysker.

Fluktrute i fjellområdet mellom Skurdalssjøen og Storlien

I første del av krigen gikk det ei fluktrute i fjellområdet mellom Skurdalssjøen og Storlien. Foto: H. Roting, Storlien. Eier Bjørn R. Krogstad.

Målet for de fleste var ei hytte eller ei seterbu. Andre drog til Sverige. Det gjaldt noen dalådalinger. Første kvelden, da de overnatta på Kluksdalen, var stemningen dyster. En i laget skal ha tatt fram munnspillet og blåst noen lettliva toner. Men det hjalp ikke – humøret var like dårlig. Dagen etter drog de til Sverige og endte opp inne ved Østersund. Her fikk de seg arbeid. De fleste hadde det bra – bare ikke vår informant: ”Brorinn min tjent bra å hadd god-dåggå, men æ vantrivdes, æ tjent 21 krona på 18 dåggå. Så da vi fekk brev heimant om at ein tå ås mått kåmmå heim så ba æ brorinn min om at æ skuill fo reis… Æ kom heim den 18. mai, da va æ gla.”

Et liknende følge fra Kopperå fulgte leia inn til Skurdalssjøen og videre over til Storlien. Herfra ble de sendt med tog til Järpen og satt til å bygge et bomberom der. Men flere syntes ikke det var rett at de skulle hjelpe svenskene i forsvaret av Sverige når Norge trengte hjelpa så mye mer. Derfor drog de nordover i Sverige og gikk inn i Norge ved Røssvatnet. Herfra gikk de videre og meldte seg etter hvert til norsk militærtjeneste i Fauske. I ukene som fulgte fikk mennene militær trening og skulle delta i forsvaret av Nord-Norge. Men før så skjedde hadde Norge kapitulert. Først omkring den 20. juni kom karene heim til Kopperå.

Pengemangel

I en krigssituasjon vil mye av det sivile liv stoppe opp. Det skjedde også i Meråker våren 1940. Det ble f eks fort mangel på penger. At folk skjønte det ville gå slik gjorde ikke saken I første del av krigen gikk det ei fluktrute i fjellområdet mellom Skurdalssjøen og Storlien. Foto: H. Roting, Storlien. Eier Bjørn R. Krogstad. 15 bedre. Folk møtte opp i banken for å ta ut alle pengene sine. Men det gikk sjølsagt ikke. Og mange ble forbanna. Det var jo deres egne penger. En illsint herremann forlot banken med følgende kraftsalve: ”Hit kjæm æ itj att fyrry naua tvenge hund i band.”

Allerede den 13. april bestemte Meraker Sparebank at intet uttak kunne overstige 50 kroner. Men banken må ha undervurdert situasjonen for ei uke seinere var kassabeholdningen redusert til 2 000 kroner. Samtidig hadde innskott og innbetalinger praktisk talt opphørt. Styret vedtok likevel å holde banken åpen fire ganger i uka. Men noen dager seinere var situasjonen igjen prekær og nytt møte måtte holdes. Styret bestemte så å sende to mann til Trondheim for å konferere med sin bankforbindelse der.

Dagen etter, den 25. april, drog to av bankens folk sammen med ordfører Karlsen med et troppetransporttog til ”By`n.” Og med vellykka resultat. For samme kveld kunne de reise heim att i full forvisning om at kassabeholdningen var økt til 20 000 kroner.

Også butikkene i bygda fikk problemer. Allerede 10. april bestemte Meraker Handelsforening at det bare skulle være kontant salg. Samtidig vedtok butikkens styre strengere regler for uttak av innskott og medlemspenger.

Smelteverket og Meraker Brug erfarte også mangel på kontanter. Problemet botna i Meråkers isolerte situasjon i tida etter 9. april. Det ble da vanskelig å komme i kontakt med utabygds banker. Verket og Bruget mangla derfor penger til lønn. Bedriftene utstedte da en erklæring om at arbeidstakerne ville få utbetalt det beløpet som stod på lønningskonvolutten så snart kontanter var å få.

Det oppstod også vansker for den kommunale ledelse og administrasjon. I forvirringa som inntrådte våren 1940 ble det vanskelig å kalle inn til herredsstyremøter. Det ble i praksis formannskap og ordfører som tok seg av kommunens drift.

Setring og myrslått

Setring og myrslått tok seg opp under krigen og varte ved til ut på 1950-tallet. Her
kjøres det høy ned fra Funnsjøen. Året er 1946 og mannen på lasset heiter Gunnar
Krogstad. Eier Bjørn R. Krogstad.

Krigen når folk flest

Krigen setter verden på hodet. Alt blir omsnudd – også dagliglivet – sjøl om det må fortsette som før. 11. april forteller Peder Myrmos dagbok at alle jernbanebruer og vegbruer mellom Oslo og Lillestrøm er sprengt. Men så fortsetter han i neste setning: ”Bernt kjører gjødsel.”

Været og årets gang var også en viktig del av hverdagslivet. Sjøl under de hardeste kampene på Hegra festning fikk det sin betydningsfulle kommentar. 24. april noterte Peder Myrmo: ”Første gang i år med vogn på Sørsivegen. Torden fra Hegra festning hele dagen.”

Bombinga av Værnes og Hegra festning hadde også sin komiske for ikke å skrive erotiske sider. To brødre hadde levd et enslig liv på en gard. Etter hvert var de blitt det en kaller gammelungkarer. Så hadde likevel lykka stått den ene bi. Han hadde ordna seg med kone, men fra en heilt annen kant av landet. Våren 1940 var hun nyss ankommet garden. Og som rimelig var, det ble ei heftig tid – i dobbel forstand. Dette forstyrra og irriterte den andre broren som måtte overhøre noen av heftighetene. Derfor tillot han seg en kveld følgende retoriske spørsmål: ”E det de bortpå divana den, eller e det bombing nedpå Værnes.”

Også tyskerne måtte tenke matauk

Også tyskerne måtte tenke matauk. Den tyske
soldaten steller godt med det som seinere
skulle bli god middag. Bildet er tatt utafor
brakka i Kopperå. Eier Meråker Historielag.

Krigen er en kamp om ressurser. Vinnerne av den destruktive striden er de som har flest ressurser og som prioriterer krigsproduksjon. Derfor blir det etter hvert lite av alt – anna enn våpen. Gradvis rammes også tilgangen på mat.

Da en av våre informanter ble spurt hva som var det verste med krigen, svarte hun kontant: ”Matspørsmålet.” Men så hadde hun også hatt små barn, og mangla støtt melk til dem. Ei anna småbarnsmor bekrefta dette inntrykket. Matspørsmålet opptok altså husmødrene. Men også yngre menn fikk føle sultens herjinger. En av dem fortalte slik om det: ”Æ tøkt no ailler æ fekk eta nok kak…” Denne karen vokste opp på et småbruk i Dalådalen.

Matmangel

Matmangelen var likevel størst mellom villaboerne. Dette gjaldt spesielt folk i Kopperå og i Nygården. Gard- og småbrukere klarte seg relativt bra sjøl om også de merka at det ble mindre mat. En kvinnelig informant fra Kopperå huska at hun bare fikk ei brødskive i måltidet. Da var hun 12 år og trengte mye mat. Foreldrene var blitt gamle. Dessuten kjente de heller ikke så mange bønder. Foreldrene hadde derfor vanskelig for å skaffe nok mat. Til slutt flykta familien til Sverige.

Men folk flest lærte å være oppfinnsomme og å tilpasse seg. Slik kom de gjennom krigen på et vis. Mange kopperåbygger begynte med kaniner og høner, andre fann rom og mat til en gris. Ja, enkelte gikk så langt at de skaffa seg ku. En, i dag, noe tilårskommen kar hadde tatt seg arbeid nede i Hegra. Her kjøpte han seg ei ku som han tok med heim. Det var mulig med ku sia en kunne høste plener og vegkanter. Ja, enkelte dreiv også myrslått. Slik kunne de spare plena til potetland.

En annen mulighet var svarthandel. Mange kopperåbygger drog ned til Forbygda, Skjølstadmarka eller Hegra for å bytte til seg mat. Byttemiddel var ofte karbid fra smelteverket. Utmarka var også en mulighet. Fisking og snarefangst tok seg opp. Ja, noen hadde også en rein eller elg på samvittigheten.

Det var rasjonering på melk, kjøtt, kaffe, kveitmjøl, smør, sukker, sjokolade og tobakk. Dette fikk en da litt av, men ikke nok. Så ble fisk på mange måter berginga. Spekesild, stekt i tran og kokte poteter var vanlig til middag. Likeens med lapskaus laga av tørrfisk.

På brødskiva var det lite anna enn sure tyttebær. Mangla de det, kunne en alltids spe på med raspa gulrot. Mange spiste havregrynssuppe. Smelteverket ordna også med suppe til sine arbeidere. I suppa fans det kjøttbiter, kål og poteter. Etter hvert stadig færre kjøttbiter. Til sist bare kål og poteter. Kaffe var også mangelvare. Men kunne kompenseres for via brente grønerter og korn.

Hast du Angst?

Krig, okkupasjon og fiendtlige soldater i hver ei grend er lite trivselsfremmende. Krigstida var med andre ord utrivelige år. Storparten av dem som ble intervjua bekrefta det. ”Vi va redd for å bli sendt te fronten, men det vi va mest redd va det ukjente.” En annen informant som også var i 20-åra under krigen fortsatte slik: ”Vi måtte passe oss så vi ikke gjorde noe galt. Da ville tyskerne være der.” En utrygghetsfølelse spredde seg fort blant bygdafolket også på grunn av mange politi-rassiaer. Tyskerne kunne være der når du minst venta det, eller helst da. De for heller ikke fint fram. En familiefar i Stasjonsgrenda opplevde det: ”Da de kom kikket han (tyskeren) stygt på meg og sa de måtte ransake alt. De tømte ut melka og raserte alt.”

Men på en måte var folk fra egne rekker verst. Flere understreka at norske NS-folk var farligst. De hadde språk- og lokalkunnskap, og de var alltid ute etter informasjon. Folk innlot seg derfor ikke med NS-medlemmer – viss de ikke måtte. Men da ”lønte det seg å opptre høflig og bestemt uten å blande kortene for mye.” Og om ikke alt var ulovlig så ble etter hvert ganske mye forbudt. En kunne f eks bli straffa for å ha ei anti-nazistisk bok. Derfor måtte en gjømme bort slikt lesestoff.

Det ble altså som en annen kar sa: ”Ei nervøs tid.” Spesielt for dem som oppbevarte gevær. Og i hvert fall for dem som gjømte flere. Det gjaldt bl a en jaktglad familie som hadde sju børser stående bak en hjørnekommode i stua. ”Så en dag kom det to tyskere heim til oss, det var meg og mora mi som var heime. De gikk rundt i stua og snoket, og kikket også i skuffene på kommoden. Jeg så at løpet på den ene børsa stakk opp over kommoden, men håpet at de ikke skulle se det. En av de to kikket hånlig på meg og spurte: ”Hast du Angst?”

Rasjoneringskort

Rasjoneringskort for smør eller margarin, september 1944.

Som lyn fra klar himmel

I nesten 150 år hadde meråkerbyggene levd langt unna krigens redsler. Men så som lyn fra klar himmel var den der med sjokk, angst og forvirring. De aller fleste var uforberedt på den nye situasjon og visste ikke heilt hvordan de skulle takle den. Folk samla seg på veger, stasjoner og butikker for i fellesskap å fordøye det forferdelige som hadde hendt dem. Lite anna ble gjort den dagen.

Det hadde starta med et stort og svart fly som hadde seilt lågt over bygda. Med skrekk og forferdelse fatta folk at Norge var okkupert. Den tyske overmakta var stor og få tenkte på motstand. Men noen gjorde det. For Meråker var ennå ikke tatt. Det ble laga planer for forsvar av bygda. Men etter råd fra militæret skrinla en dette. I stedet ble ressursene kanalisert mot Hegra festning.

15. april tok tyskerne Meråker ved hjelp av et pansertog. Samtidig starta bombardementet av Hegra festning. Sentrale deler av kommunen ble evakuert og panikken tok mange. Under trykket fra ryktet om å bli kanonføde ved Hegra festning rømte halvparten av bygdas befolkning til fjells.

Men Meråker var isolert, og det oppstod mangel både på mat og penger. Pengemangelen lot seg etter hvert løyse, mens knappheten på mat fortsatte utover i krigen.

5. mai kapitulerte major Holtermann og hans soldater på Hegra festning. Dermed var kampene i Sør-Norge over. Krigen fortsatte likevel i Nord-Norge. Her deltok også karer fra Meråker. Men den 7. juni 1940 forlot den norske regjeringa landet, og kampene i Nord-Norge ble avslutta. En skrekkelig vår var over både i Meråker og Norge for øvrig. Fortsettelsen skulle dessverre bli like ille, inntil våren 1945 bar bud om bedre tider.

Veien ble stengt noe vest for Bitan.

Veien ble stengt noe vest for Bitan (bildet) i april 1940.
Ukjent fotograf. Eier Bjørn R. Krogstad.

Kilder

  • Muntlige kilder: 46 intervju om lokal krigshistorie gjort av elever ved Meråker videregående skole i perioden 1985-2005. Ansvarlig lærer: Bjørn R Krogstad. Alle personnavn nevnt i intervjua er anonymisert.
  • År 2000, Bjørn R Krogstad i samtale med Lars J Bitnes, f 1915.
  • År 1982, Anders Hermstad, f 1902, intervjua av S. Tøsse.
  • Spørreliste om okkupasjonsåra 1940-1945 i Meråker/Stjørdal. Besvart skriftlig i 1990 av:
    • Ola Bitnes, f 1917
    • Lars M Bitnes, f 1914
    • Peter Botnan, f 1916
    • Nina Graftås, f 1918
    • Edel Stormo, f 1925
  • Peder Myrmos dagbok fra april – mai 1940
  • Egil Christophersen: Okkupasjonsår i Stjørdalsbygdene, 1940-1945 Bind I+II, 1993 og 1995.
  • Bjørn R Krogstad: Samhold og strid. Bygdebok for Meråker. Bind 2, 1987
  • Rapport fra Hegra fort. 1985
  • M. Salater: Heimefrontens arbeid i Meråker. Beretning. 1945
  • Espen Søilen: Meraker Brug. Verdiskapning og forvaltning gjennom 100 år, 2009