Fotograf  Erik Olsen og Gilså

Fotograf Erik Olsen og Gilså

Publisert av Alf Roar Olsen den 10.03.23. Oppdatert 13.05.23.


Fotograf Erik Olsen og Gilså


Erik Olsen Volden ble født 2.mai 1835 i garden Voldmo i Gudå av foreldre:

Ole Eriksen (1799-1873) fra Søndre Volden og Ingeborg Olsdtr. Nyhus 1801-?).

Han hadde ei eldre søster Berit Olsdtr. (1826-1913) som ble gift på Fundtaunet. Det

forklarer at han ofte bodde der, når han som voksen, var på besøk i heimbygda.

Et av de mest kjente Meråkerbildene etter Erik Olsen er fra gullbryllupet til søstra i Fundaunet

5.juli 1893.

Vi kjenner ikke til hvor mye skolegang Erik Olsen fikk. Kanskje var det bare noen få uker med en omgangsskolelærer i gardene i Gudå. Men han kan også ha gått på Kobberværkets fastskole i Grøbba som hadde startet i 1839. Hans seinere tilknytning til bergskriveradministrasjonen kan tyde på det. Ved konfirmasjonen i Kjørkeby-kirka i 1850, sto han øverst på kirkegolvet med følgende attest fra presten res.kap. Fergstad: "Meget god kristendomskundskab, flittig og sædelig".


Eriks familie

Familien bodde ikke så lenge i Voldmoen. Mora døde tidlig, og etter at han ble enkemann,

byksla faren plassen Nysvea, deretter var han innerst på forskjellige garder i bygda. Ved komfirmasjonen er Grøbba oppgitt som bosted for Erik Olsen. Det var nabogarden til Merakernes der bergskriver Halvor Bachke og hans lokale gruveadministrasjon holdt til.

Det kan være en forklaring på at Erik tidlig fikk arbeid som kontorist for Selboe Kobberværk.

Han var på bergskriverkontoret til 1863, da forlot han heimbygda og dro til Røros for å bli

proviantskriver ved kobberverket der.

Før han forlot Meråker, rakk han å gifte seg med ei Stjørdalsjente, Riborg Olsdatter fra Nedre Stokkan gard var 23 1/2 år og allerede utdannet jordmor. Bryllupet stod i Kjørkeby-kirka

7. januar 1862 Hennes far Ola Hågensen Stokke var neppe med i bryllupet. Han var litt av en eventyrer. Han var den første som reiste til Amerika fra Stjørdal i 1853. Han kom tilbake etter noen år, men slo seg ikke til ro og dro på nytt ut i verden, denne gang til Australia. I 1875 var han gullgraver på New Zealand. Han kom ikke heim igjen.

Riborg og Erik fikk ti barn i sitt ekteskap:

- Olaf (1862-1894), drukna i Trondheimsfjorden, 32 år gammel..

- Ole Ingemund (1864- ?) emigrerte til Amerika, 1887.

- Ingeborg (1865- ?), emigrerte til Amerika, 1889.

- Valborg (1868-1898), g.m. adjunkt O.A. Hofstad

- Haakon (1869), døde fem dager gammel.

- Birger (1871- ?), snekkersvenn i Kristiania 1900 og 1910. g.m. Mina Olsen.

- Dagny (1873- ?), g,m. 1) pastor Stemsaas, 2) handelsreisende Svendsen, Stavanger.

- Ragna (1875- ?), g,m, kjøpmann Thorleif Dahl, Trondheim.

- Arne (1877-1890)

- Haakon (1882- ?), matros i 1900, emigrerte til Amerika.


Tidlig yrkeskarrière

Erik Olsen var på Røros et par år. Ved folketellinga i 1865 er familien bosatt i Trondheim.

Hans yrke ble oppgitt å være "contorist", og Riborg var jordmor. De bodde med sine tre barn i Bratørveiten Søndre side.

Den første jobben Erik hadde i Trondheim var i firmaet H.& F. Bachke. Det drev som agenter for bergverksselskaper som hadde behov for frakt av kull og eksport av malm og kis. Firmaet var eid og drevet av brødrene Halvard Bachke og Fritz M. Bachke, sønner av bergskriver Halvor Bachke, Eriks første arbeidsgiver i Merakernes.

Deretter arbeidet han på kontoret til en ølbrygger Bye, et familiefirma med mor Olava og sønn Johan Odin Bye i Fjordgata. Der var han ikke lenge før han fikk et nytt tilbud om å bli regnskapsfører ved Ytterøen Mining Co, Der var en tredje sønn av Halvor Bachke: Anton Sophus Bachke bergmester.

Til Ytterøya kom trondheimsfotografen Charles Foss for å ta bilder. Han var født i Vestindia som sønn av en norsk plantasjeeier, men hadde slått seg ned i Trondheim der han livnærte seg med en fotograf- forretning, og dessuten som retusjør, kjemiker, tegnelærer, tryllekunstner og oversetter i språkene tysk, fransk, engelsk og spansk. Erik Olsen fikk være med som assistent under fotograferingen på Ytterøya. Han fattet straks stor interesse for teknikken og gjorde avtale med Foss om videre opplæring.

Slik gikk det til at Olsen ble fotograf. Han sluttet i stillingen på Ytterøya, tok opp lån, og kjøpte Charles Foss` forretning og atelier i Fjordgata (Brattøra), da Foss sjøl dro til Amerika 1. juni 1869.

 

Fotograf og storkar

Erik Olsen gjorde en bemerkelsesverdig karriere som fotograf i Trondheim. Han fikk nok hjelp av at han satset på et nytt fag som hadde en rask vekst i borgerskapet og i offentligheten,

men det fratar ham ikke hans personlige dyktighet og innsats i fotografifaget. At han fikk mange oppdrag og tillitsverv i fotograflauget sier en ting, hans enorme arbeidsinnsats, reisevirksomhet og allsidighet som fotograf er et annet viktig moment.

Hans sosiale anseelse sees ikke minst gjennom flyttemønsteret for hans boliger og atelier i byen. Hans første bolig- og forretningsadresse var Fjordgata. Der holdt han til i 14 år, Fra 1883 til 1902 hadde han atelier i Søndre gt 6, deretter i Olav Trygvassons gt, 22, og til slutt ender han opp i den høgborgelige Schultsgate fra 1910.

Den første faglige anerkjennelsen som Erik Olsen fikk, var utnevningen til domkirkas faste fotograf allerede fra 1870. Ved midten av 1800-tallet var katedralen redusert til et halvt ruinert byggverk etter flere branner på 1700-tallet og tiår med forfall og manglende vedlikehold. Fra 1869 startet et stort restaureringsarbeid, og arkitekten H. E. Schirmer var framsynt nok til å ta i bruk den nye fotografiteknikken til å dokumentere arkitektur og bygningskunst i den gamle kirka, og den nye kirkekunsten som ble tilført ved restaureringen. Olsen var domkirkefotograf helt til 1917. Etter ham fins det tusenvis av glassplater med fotografier fra alle deler av Nidarosdomen. Om avtalen med domkirka også omfattet fotografering ved kirkelige handlinger, er noe uvisst, men Erik Olsen tok i hver fall bilder ved kongekroningen i 1906.

Han ble også brukt til å fotografere gjenstander i andre kirker, Vitenskapsselskapets museum, kunstindustrimuseet og Stiftsgården.

I 1898 ble det holdt en stor utstilling i Bergen der bedrifter og enkeltpersoner skulle få presentere sine produkter. Erik Olsen deltok med en temautstilling som han kalte: "Fotografier, fra visitkortformat til legemsstørrelse". Det sier noe om hvilke muligheter han så i utviklingen av fotografiet.

Blant annet eksperimenterte han med å produsere lysbilder fra de fotografiske glassplantene til bruk i turistreklamen. Han samarbeidet med en engelsk kunstmaler om å legge farger på platene. Disse lysbildene befant seg i Norwegische Reisebureau i Berlin i 1944, og der ble de dessverre ødelagt.

I yrkessammenheng foretok Erik Olsen flere reiser både inn- og utenlands. I utlandet søkte han etter tekniske nyvinninger i fotografifaget, innenlands var han på jakt etter fotografiske motiv. Han reise mye omkring i Trøndelag og fotograferte landskap og historiske minnesmerker. Fra Røros og Østerdalen fins det flere bildeserier. Hans lengste innenlandsreise var i 1903, da han sammen med en gruppe lærere dro med båt langs kysten helt til Øst-Finnmark og Boris Gleb. Fra denne "Lærernes finnmarkstur" fins det mange fotografier med maritime motiv, båter, kystlandskap og tettsteder i Nord-Norge.

Olsens bilder

Hva som først og fremst kjennetegner Erik Olsen som fotograf er hans allsidighet. Han festet alle slags motiv til platene sine, og han fotograferte mye. Vi må regne med at portrettbilder var en hovedbeskjeftigelse, og det var gjerne atelier-fotografering han tjente sine gode penger på. "Alle" som hadde råd, ville ha sitt bilde alene eller sammen i familiegruppa.

Men går vi gjennom de bildene som vi foreløpig vet er bevart etter Olsen, så er det slett ikke portrettene som dominerer. Han fotograferte svært mye utendørs: landskap, gatebilder og eksteriører av bygninger. Det er nesten ikke den bygård i Trondheim som han ikke har avbildet.

Hans blikk for sosiale sammenhenger blir særlig tydelige i mange bilder fra arbeidsplasser og bedrifter. Firmabilder med ledelsen og ansatte i stram oppstilling forekommer, men oftest har Olsen fotografert fra bedriftene med arbeiderne i full virksomhet. Slik fins det verdifulle bilder av interiører ved mekaniske verksted, bryggerier, handelshus osv fra århundreskiftet.

Da han skulle forevige tannlege Sverre Hartmanns klinikk omkring 1910, tok han to bilder: ett fra "kontoret" og ett fra venteværelset. Ingen med mennesker til stede. For ettertida blir dette en grundig dokumentasjon av tannlegens hjelpemidler for hundre år sia.

Erik Olsens mest spektakulære bevarte fotografi må være bildet fra kvinnenes fyllearrest i Munkegata 16, tatt på 1880-tallet. Borgerfotografen som tjente penger på å avbilde de vellykte rikingene i sin beste stas i sitt atelier om formiddagen, unnså seg ikke for å oppsøke og dokumentere samfunnets skyggeside.

Scoopet i Verdal

I mai 1893 var Erik Olsen på tur til Verdal. Hva som var formålet med reisa veit vi ikke sikkert. Han hadde hatt en onkel der. John Eriksen Volden (1796-1870) og kona Lisbet Paulsdtr. Myrmo (1791-1874) hadde forsøkt å kjøpe garden Leirfall østre i 1851. Det gikk ikke særlig bra og de måtte ta til takke med en tilværelse som husmannsfolk. I 1893 var bare deres datter Ragnhild Johnsdtr. (1827-?) og hennes sønn Paul Mekelsen tilbake på husmannsplassen Krika. Kanskje var det disse Erik Olsen ville besøke? Men han hadde fotoutstyret med seg, så det er mulig at han også hadde et annet oppdrag?

Høsten og vinteren hadde vært nedbørsrik, så jorda var godt oppbløtt. I mai hadde været skiftet mellom regn, kulde og klarvær. En regner med at det var årsaken til at kvikkleira under et 20-talls garder to km. øst for Stiklestad natta før 19 mai 1893, sklei ut i Verdalselva, demte opp denne, og da vatnet brøt gjennom den kunstige demningen, flommet ei bølge med leirsuppe ut over de lavest liggende delene av Verdalen. Over 80 garder ble ødelagt, og 116 mennesker omkom i ulykka.

I NTNU's bildedatabase er det bevart 21 bilder av Verdalsraset signert Erik Olsen. De er av varierende kvalitet. Det kan tydelig sees at fotografen har hatt vanskelige arbeidsforhold. Det kan ikke ha vært lett å komme til med tungt fotoutstyr langs den våte og usikre leirsjøen. Noen av de bevarte bildene er uskarpe og har dårlig fokus, men de beste bildene har blitt stående som standardillustrasjoner til raskatastrofen. Det gjelder særlig bildet av den vide leirsjøen med restene av noen hus (garden Leirfallaunet) flytende i forgrunnen. Blant de fargelagte lysbildene som ble ødelagt i Berlin i 1944, skal det også ha vært bilder fra Verdalsraset. Vi vet ikke om disse hadde andre motiv enn de som er bevart.

Olsens bilder fra raset er viktige fordi han var i Verdal og kunne ta bilder like etter at raset var gått 19.mai. Seinere kom det flere fotografer til Verdal, bl.a. Peder O. Aune, konkurrent og kollega til Olsen fra Trondheim og Östersundsfotografen Anders Olsson. Det fins også mange bilder fra Verdalsraset som man ikke kjenner opphavsmannen til, i tillegg er det bevart tegninger, skisser og endog malerier av katastrofen.


Friluftsmann

Erik Olsen var en ivrig friluftsmann og jeger. Det er rimelig å tro at oppveksten i Gudå ga gode muligheter til farting i skog og fjell. Kanskje var guttens bidrag fra fangst og fiske en forutsetning for å klare seg på det vesle småbruket. Men Olsens interesse for friluftsliv holdt seg også etter at han ble bymann. Han var medlem av Trondhjems Turistforening fra starten i 1887, og leverte naturbilder til foreningens årsberetninger i flere år..

Det er bevart noen få bilder som viser Olsens friluftsinteresser. Men det eneste fotografiet av han sjøl kledd i sportsutstyr og med ski, det er et atelierbilde.


Meråker og Gilså

Så lenge han bodde i Meråker og arbeidet for Kobberværket, er det rimelig å anta at han tok noen turer til Stordalen og Gilså på fritida, men kanskje helst i yrkesmessig sammenheng. Han fikk nok et nært forhold til gruvemiljet og de som jobbet der - en forbindelse som han holdt ved like også etter at han flytta fra bygda.

Ved folketellinga i 1875 er Erik Olsen registrert som busatt på Gilså. riktignok med tilleggs-

opplysningen om at han er "Tilreisende, paa jagttur" sammen med sin eldste sønn, men disse to er likefullt regnet til Ole Iversens hushold i Høttskrivarstuggu på i alt 15 personer. Tilsvarende er de notert som fraværende fra sin adresse Kjøpmansgata 52 i Trondheim.

Tellinga i 1875 skulle føre opp hvor landets befolkning befant seg 1. januar dette året. Erik Olsen og sønnens jakttur må derfor minst ha vart fra noen juledager i -74 til ut på nyåret -75.

Vi kjenner ingen vinterbilder av Gilså, så kanskje hadde ikke Erik Olsen med seg fotoutstyr på denne turen? Men hans kjente bilder fra Gilså på sommers tid er også fra 1875. Det må bety at Erik Olsen var på Stordalen minst to ganger bare i løpet av året 1875.

Fotografiene fra Gilså viser Høttskrivarstuggu og smelteovnen da gruvedrifta var på sitt mest omfattende.






 


Etterlatte bilder

Det var ingen i Erik Olsens familie som ville ta over og videreføre hans fotografforretning

da han sluttet i 1917. Mange tusen plater ble ikke tatt vare på, men noen ble overlatt til Trondheim historiske forening. Disse ble siden deponert i Vitenskapsselskapets museum,

De har digitalisert bildene, og 2558 av bilder etter Olsen kan i dag sees på internet på heimesida til NTNU's bildebase.

Av disse har ca 30 motiver med tilknytning til Meråker. Det er landskapsbilder fra Gudå og

Midtbygda, blant disse det kjente bilde av Nustadgardene fra før Nustad øvre ble flyttet i 1898. Fra Kopperå fins noen bilder av byggingen av den nye karbidfabrikken i Stupet. Disse er fra samme tid og har samme motiv som Olav Ingstads bilder som vi viser i Industrimuseet i sommer. En nærmere sammenlikning av disse to fotografenes motivvalg skulle vært interessant. Andre enkeltbilder fra Meråker i biledsamlingen er ett av (den nye) kirka, av prestegarden i Kjørkebyn og gullbryllupet i Funtaune. Erik Olsen var også i Sverige og har etterlatt seg bilder av Storlien og Handøl.

Men i NTNU's bildedatabase er det ingen bilder fra Gilså eller Stordalen. De bildene herfra som eies av Meråker historielag og som er flittig brukt i bygdebøkene og i "Mårråk", må være

bildekopier som har blitt oppbevart i bygda og "overlevd" her. Vi kan håpe på at det enda fins

Meråker-bilder fra Erik Olsen i private samlinger og album. Det er bare å lete i skuffer og skap!


Litteratur:


Bonge, Susanne: Eldre norske fotografer. Bergen 1980

Kringtrø, Helge og Bjørn R, Krogstad: Fotosafari tilbake til det gamle Meraker.

(Historisk årbok / Historielaga i Stjørdalsbygdene. 1987, s.108-117).

Krogstad, Bjørn Roar; Gudåkaren Erik Olsen slo seg opp blant byens rikeste storkarer.

(Meråker-Posten 27.mai 1999, s. 6-7).

Krogstad, Bjørn Roar: Plassgutten som ble besteborger. I: Gard og gruve. Bygdebok for

Meråker. Bd.1. Meråker 2012, s.300-303.

Lassesen, Erik: Gamle merakerslegter. Trondheim 1923.

Musum, Einar: Verdalsboka : gårds- og slektshistorie. Bd. 4. Verdal 1930.

Røkke, Inger Johanne Glasø: Trondhjems første fotografer. (Trondhjemske samlinger,

1990, s. 82-95).

Walberg, Øystein: Ras i Verdal. Bind A-B. Verdal 1993. (Verdalsboka)